Litt om min vei så langt

Jeg har alltid vært kraftig.
Det har vært mange halvhjertede forsøk på å gå ned i vekt, helt fra jeg var "ung".
Men har liksom aldri fått det helt til. Gått ned kanskje 5 kg. Også har jeg gått på en smell, og gått opp alt igjen. Har som regel brukt "Roede"-metoden, uten at jeg har gått på kurs.

Det hele eskalerte da jeg ble gravid med min sønn. Da følte jeg at jeg kunne spise alt, og kose meg.For jeg var jo tross alt gravid, og måtte jo spise for 2. Ikke smart.
Og det fortsatte jo etter at han kom til verden. Jeg måtte jo kose meg i barseltida. Og under de mislykkede forsøkene på amming, så gikk Walters Mandler og cola ned på høykant.Dette i kombinasjon med ingen bevegelse i det hele tatt resulterte i ett tall på vekta som gjorde at jeg skammet meg noe vanvittig. Men det hjalp meg ikke til å ta tak i dette likevel. Tvert imot. Skammen gjorde at jeg bare spiste mer og mer.
For de som aldri har slitt med overvekt, så høres vel kanskje dette veldig merkelig ut. Men dette er faktisk en ganske vanlig ting hos de overvektige, har jeg inntrykk av.

Men til slutt så forsto jeg at dette ikke kunne fortsette. Jeg kjente faktisk ikke selv at jeg slet med å bevege meg,og gjøre dagligdagse ting. Jovisst svettet jeg under husarbeid, jovisst slet jeg med å få på meg sokker selv,jovisst slet jeg med masse andre helt normale ting. Men så begynte familie å bli bekymret, sa jeg måtte være så snill å tenke på meg selv.
Så jeg gikk til fastlegen. Sønnen min var rundt ett år. Og jeg ble henvist til Aker universitetssykehus. Dette var på vårparten i 2009. Lang ventetid,og kom inn på høsten 2009. Her fikk jeg komme til ernæringsfysiolog, og ble satt på reductil som skulle gjøre at søtsuget ikke var så ekstremt. Og det hjalp :) Jeg gikk ned ca 13 kilo fra oktober til januar. Hadde noen sprekker underveis, men klarte å komme meg videre. Fortsatt så bevegde jeg meg ikke så mye, jeg var på svømming iblant og gikk noen turer innimellom. Så skjedde det utrolige - reductil ble tatt av markedet. BAM. Rett opp i vekt igjen. Jeg lullet meg nemlig inn i den tanken om at jeg aldri kom til  å klare det uten medisiner.
Fortsatt så gikk jeg til samtaler hos ernæringsfysiolog. Jeg vurderte å ta en operasjon, bare for at noe skulle skje. Men jeg har hele veien vært skeptisk til operasjon. Og jeg har hatt lyst til å klare det selv. Ikke ett vondt ord til de som har tatt operasjon, det er ikke bare-bare det heller. Men for min egen del, så skal det ganske mye til for at jeg vurderer dette.

Jeg gikk opp og ned,opp og ned. Kom aldri helt opp i den skamfulle målingen jeg hadde tidligere, men jeg var farlig nær. Gikk opp 9-10kg igjen,etter jeg sluttet med reductil.
Etter mange samtaler på Aker, så henviste hun meg til slutt til Friskvernklinikken i Asker. 1 års ventetid. Hadde helt glemt denne henvisningen, og var nok en gang på vei til å starte en ny slankekur i August. 8.august 2011 startet mitt nye liv. Opptaksbrevet til Friskvernklinikken kom rett etterpå, hvor det var snakk om oppstart i september.


Og det at jeg fikk begynne på Friskvernklinikken har vært det beste som har skjedd meg (ja,bortsett fra barn og mannen min). Det har gitt meg så utrolig mye, og jeg er så evig takknemlig for at jeg har fått lov å være med på dette. Jeg gråter nesten, når jeg tenker på hvor heldig jeg har vært som har fått være med på dette.
Jeg tenkte å skrive litt mer om dette i neste innlegg, for ser at dette blir ett veldig langt og tettpakket innlegg.

Men bare for å ha sagt det..:
August 2011-Februar 2012: -20 kg. 
Alt takket være Friskvernklinikken.

Fortsettelse følger,og takk for at du gadd lese så langt.. <3