Litt om min vei, del 2

Da er jeg klar for å skrible ned del 2.
Forrige innlegg sluttet med at jeg fikk brev fra Friskvernklinikken i Asker, om at jeg skulle inn på en vurderingssamtale.

Etter et par samtaler her, fikk jeg vite at jeg var tatt inn.
Jeg måtte også gjennom en fysisk test, for å finne ut hvor formen min lå.
Øvelsene var blant annet å gå på tredemølle så og så lenge, og etter en stund steg fart og høyde.
Måtte også gjennom andre øvelser, blant annet situps og pushups.

Opplegget skulle vare 3 ganger i uken frem til desember.
Vi skulle være i en gruppe på 10, og bare den informasjonen gjorde at jeg fikk litt panikk. Men jeg måtte jo bare gjennomføre dette, dette var mitt livs sjanse.
Vi skulle trene 3 dager i uken, og ha fellesmøter med psykolog og ernæringsfysiolog.
2 av de 3 dagene skulle vi trene sammen med gruppa og fysioterapeuten vår, og den 3.dagen (fredagen) skulle vi trene i gruppetime som var for alle som trente på Friskvern. Friskvern er også ett helt vanlig treningssenter, men som har spesialisert seg på overvektige. Jeg valgte å begynne på spinning på fredager kl 10. Men etterhvert byttet jeg til en time som het MIX, som var aerobic,blandet med styrkeøvelser.

Jeg skal ikke gå så veldig i detalj om akkurat dette. Men gruppa var fantastisk, fysioen vår var fantastisk, ernæringsfysiolog og psykolog var fantastisk.
Vi lærte sinnsykt masse. Og jeg kjente meg så utrolig mye igjen i alt det vi lærte om.
Treningen.. Jo, den var FRYKTELIG i begynnelsen. Jeg gikk fra 0 bevegelse, til å trene 3 ganger i uken.
Men jeg gjennomførte, og fikk blod på tann. Vi trente styrke og intervall-trening på apparater, og iblant hadde vi innebandy og lignende.
Jeg ble rett og slett bitt av treningsbasillen, og det trodde jeg aldri skulle skje med meg.
I desember var vi ferdig med første del av oppholdet, og vi i gruppa tok juleavslutning med en utrolig morsom kveld på en restaurant i Asker. Har blitt så glad i den gjengen :)

Etter de første 3 månedene så skulle vi over på oppfølgings-delen, som betydde 1 gang pr.uke istedet for 3.
Vi kunne også få fortsette å trene der 2 ganger til i uka.
Vi byttet fra vår faste fysioterapeut som trente oss, til en personlig trener som jobber der. Og det var en utrolig forskjell på intensiteten. Jeg trodde jeg skulle dø de første gangene vi hadde PT'en. Men etterhvert så lærte jeg han å kjenne, han lærte meg å kjenne,og vips: Så hadde han faktisk fått meg fra å gå fort på tredemølla til å jogge! Det er jo ett under i seg selv, for det skulle jeg jo ALDRI gjøre. Den mestringsfølelsen jeg kjente på da, den var helt utrolig. Jeg begynte å gråte, for jeg var (og er) så utrolig stolt av meg selv.
Så utrolig mange sperrer jeg har klart å bryte gjennom bare på noen måneder.
Styrketimene vi hadde med PT'en var også knallharde, og musklene mine verket i flere dager etterpå.

Jeg fortsatte å gå på MIX på fredager, samtidig som jeg meldte meg inn i ett treningssenter på Kløfta. Tok litt tid før jeg kjente meg trygg på Kløfta, etter at jeg hadde den fine tiden min på Friskvern. Det var noe helt annet å komme dit, men ble selvfølgelig tatt godt i mot der også. Men følte meg litt mer alene der, uten gruppa mi.

I mars i år gikk vi over i enda en fase på Friskvern, og det var fra 1 gang i uka,til en gang annenhver uke. Felles møter med gruppa en gang pr.mnd, og veiing annenhver uke.Jeg har også mulighet til å fortsette å trene der 3 ganger pr.uke, men det blir altfor langt å kjøre (ca 1 time + rushtidstrafikk).Dette opplegget varer til desember.
 Det har blitt litt tøffere nå syns jeg, for jeg savner gruppa mi, og jeg savner alle de fine menneskene på Friskvern. Jeg savner PT'en, og jeg savner måten han pushet oss på. Kan med hånden på hjertet si at jeg jogger ikke på tredemølla lenger, nå har det gått altfor lang tid. Men jeg skal igang med det igjen,det må jeg bare.

Nå trener jeg 3 ganger i uken på Kløfta istedet, og da vi møtes annenhver uke på Friskvern så tar jeg en zumba-time der samtidig, så jeg får vært i det miljøet jeg er vant med.

Men nå skal det sies; treningssenteret på Kløfta har blitt min beste venn nå, og har overtatt rollen til Friskvern. Jeg har blitt tryggere der også nå, og nå tror jeg faktisk at jeg har prøvd de fleste timene på Kløfta :) Jeg melder meg på jeg, og håper jeg får det til.
Det er helt ufattelig at JEG trener 3 ganger pr.uke. Jeg som knapt nok klarte å gå en liten tur på 15 minutter. Friskvernklinikken har lagt grunnlaget for mitt nye liv, og de har gitt meg en selvtillitsboost, de har fått meg til å vokse.
Syns det er trist at jeg er ferdig der, selv om vi fortsatt møtes innimellom.

Mye har forandret seg i livet mitt. Energien min er på topp! Jeg orker å leke med sønnen min, jeg orker å gå til barnehagen hvis jeg må, jeg orker å ta han med på tur ut i helgene.
Jeg er blidere, jeg er mer opplagt og jeg er mer glad i meg selv (selv om dette må jobbes mye mer med).

Dette har vært mitt livs reise. Jeg er så uendelig glad og takknemlig for at de har dyttet meg i riktig retning. Og jeg er så glad for at Sportica på Kløfta tar meg så godt i mot. Jeg føler meg velkommen der, og de er utrolig flinke til å oppmuntre meg til å prøve timene de har. Jeg har fått Zumba-dilla nå, og den er nok mye av grunnen til at tredemølla og jogging har blitt nedprioritert.. ;) Må skjerpe meg litt der, men det er vanskelig å holde seg unna de morsomme timene ;)

Sånn,det var litt om bakgrunnen min.
For tiden går det litt tregt med meg og det er litt derfor jeg opprettet denne bloggen. For nå må jeg ikke miste det jeg har klart å jobbe meg til. Veien er fortsatt lang, det er mange kilo igjen. Men jeg har gjort mye, og det vil jeg ikke søle bort.

Takk for at du leste :) 

Litt om min vei så langt

Jeg har alltid vært kraftig.
Det har vært mange halvhjertede forsøk på å gå ned i vekt, helt fra jeg var "ung".
Men har liksom aldri fått det helt til. Gått ned kanskje 5 kg. Også har jeg gått på en smell, og gått opp alt igjen. Har som regel brukt "Roede"-metoden, uten at jeg har gått på kurs.

Det hele eskalerte da jeg ble gravid med min sønn. Da følte jeg at jeg kunne spise alt, og kose meg.For jeg var jo tross alt gravid, og måtte jo spise for 2. Ikke smart.
Og det fortsatte jo etter at han kom til verden. Jeg måtte jo kose meg i barseltida. Og under de mislykkede forsøkene på amming, så gikk Walters Mandler og cola ned på høykant.Dette i kombinasjon med ingen bevegelse i det hele tatt resulterte i ett tall på vekta som gjorde at jeg skammet meg noe vanvittig. Men det hjalp meg ikke til å ta tak i dette likevel. Tvert imot. Skammen gjorde at jeg bare spiste mer og mer.
For de som aldri har slitt med overvekt, så høres vel kanskje dette veldig merkelig ut. Men dette er faktisk en ganske vanlig ting hos de overvektige, har jeg inntrykk av.

Men til slutt så forsto jeg at dette ikke kunne fortsette. Jeg kjente faktisk ikke selv at jeg slet med å bevege meg,og gjøre dagligdagse ting. Jovisst svettet jeg under husarbeid, jovisst slet jeg med å få på meg sokker selv,jovisst slet jeg med masse andre helt normale ting. Men så begynte familie å bli bekymret, sa jeg måtte være så snill å tenke på meg selv.
Så jeg gikk til fastlegen. Sønnen min var rundt ett år. Og jeg ble henvist til Aker universitetssykehus. Dette var på vårparten i 2009. Lang ventetid,og kom inn på høsten 2009. Her fikk jeg komme til ernæringsfysiolog, og ble satt på reductil som skulle gjøre at søtsuget ikke var så ekstremt. Og det hjalp :) Jeg gikk ned ca 13 kilo fra oktober til januar. Hadde noen sprekker underveis, men klarte å komme meg videre. Fortsatt så bevegde jeg meg ikke så mye, jeg var på svømming iblant og gikk noen turer innimellom. Så skjedde det utrolige - reductil ble tatt av markedet. BAM. Rett opp i vekt igjen. Jeg lullet meg nemlig inn i den tanken om at jeg aldri kom til  å klare det uten medisiner.
Fortsatt så gikk jeg til samtaler hos ernæringsfysiolog. Jeg vurderte å ta en operasjon, bare for at noe skulle skje. Men jeg har hele veien vært skeptisk til operasjon. Og jeg har hatt lyst til å klare det selv. Ikke ett vondt ord til de som har tatt operasjon, det er ikke bare-bare det heller. Men for min egen del, så skal det ganske mye til for at jeg vurderer dette.

Jeg gikk opp og ned,opp og ned. Kom aldri helt opp i den skamfulle målingen jeg hadde tidligere, men jeg var farlig nær. Gikk opp 9-10kg igjen,etter jeg sluttet med reductil.
Etter mange samtaler på Aker, så henviste hun meg til slutt til Friskvernklinikken i Asker. 1 års ventetid. Hadde helt glemt denne henvisningen, og var nok en gang på vei til å starte en ny slankekur i August. 8.august 2011 startet mitt nye liv. Opptaksbrevet til Friskvernklinikken kom rett etterpå, hvor det var snakk om oppstart i september.


Og det at jeg fikk begynne på Friskvernklinikken har vært det beste som har skjedd meg (ja,bortsett fra barn og mannen min). Det har gitt meg så utrolig mye, og jeg er så evig takknemlig for at jeg har fått lov å være med på dette. Jeg gråter nesten, når jeg tenker på hvor heldig jeg har vært som har fått være med på dette.
Jeg tenkte å skrive litt mer om dette i neste innlegg, for ser at dette blir ett veldig langt og tettpakket innlegg.

Men bare for å ha sagt det..:
August 2011-Februar 2012: -20 kg. 
Alt takket være Friskvernklinikken.

Fortsettelse følger,og takk for at du gadd lese så langt.. <3