Høsten i anmarsj

Jeg har aldri klart å slanke meg på sommeren. Fra 17.mai og utover går det alltid skeis med meg. Også i år. Enda nå hadde jeg oppholdet mitt på Friskvernklinikken i bakhodet. Men alikevel gikk det skeis. Har faktisk vært sånn i sommer at jeg har gledet meg til høsten, for da kommer det til å gå så mye lettere.

Jeg hadde et mål om å klare å starte opp igjen 1.august. Jeg startet så smått. Begynte å jobbe, og på den måten klarte jeg å holde matrutinene i sjakk, til en viss grad ihvertfall. Frem til middag. Da ble det gjerne enkle (og usunne) middager, fordi jeg var så sliten. Jeg orket heller ikke trene. De 2 gangene jeg har trent i august har vært temmelig halvhjertet.

Det skjedde også noe i trist i midten av august, da min kjære svigermor døde. Dette gjorde at alt ble satt på hodet nok en gang, og den uken vi var på Vestlandet etter dødsfallet er en tåke for meg. Ingen fokus på annet enn det vi måtte.

Nå er vi tilbake i hverdagen igjen. Og idag tvang jeg meg selv til å dra å trene. Jeg har meldt meg inn i ett nytt treningssenter, har betalt første avdrag for lengst. Men har ikke benyttet meg av det på lenge. Men nå måtte jeg få ut fingeren. Og jeg har ett par gode venninder som har pushet meg ut døra. Er så glad jeg har dere.
Venninde #1 oppfordret meg til å veie meg selv om jeg ikke turte. Jeg var livredd for tallet. Men hun mente at da visste jeg hva jeg hadde å forholde meg til, og ikke fortsette å stikke hodet i sanden. Klok venninde. Og jeg veide meg i dag tidlig. Og det var jo absolutt ikke noe å være redd for. Jeg veide MYE mindre enn det jeg trodde jeg gjorde *glad*
Venninde#2 sendte jeg en melding til igår: "Ikke sant jeg skal på zumba i morgen? Og til Friskvern på onsdag,ikke sant?".. Da fikk jeg melding tilbake: "JO,det skal du,og jeg skal ikke høre noe "men".. ;)" Idag tidlig spurte hun meg på melding når zumbaen begynte. Og rundt kl. 14 idag tikket det inn en SMS: "Husk å trene idag". Rett før jeg var ferdig på jobb, tikket det inn nok en melding: "Husk å trene idag".. Rundt 18 ringte hun,og spurte om jeg var klar for trening.. Og etter jeg hadde trent sendte jeg et svett bildebevis til henne *ler* Og da ringte hun igjen for å skryte meg opp i skyene :)

Dere er gode å ha :)
Og ikke minst samboeren min, som støtter meg alt.
Så dette skal jeg klare, for nå er høsten her igjen :) Jeg skal finne tilbake til treningsgleden og endorfinene :)
Til helgen skal jeg på Trysilrypa, og gå 13 km turmarsj med venner og familie. Kjenner jeg gleder meg masse til det :)

Ha en fin uke :)